|
![]() Reisebrev fra London
Helgen 26-27. april dro jeg til England for å delta i London Wushu Open 2008, her følger en liten reisedagbok fra mitt korte opphold i og rundt London.
Fredag 25. april - Avreise
En dag fylt av venting, mye venting.
Først på å i det hele tatt få reist av gårde da jeg dro med et sent fly, deretter var det lange køer overalt, spesielt i passkontrollen på flyplassen i London.
1 time på overtid hadde jeg omsider kommet meg gjennom alt av kontroller og møtte den flerfoldige britiske mesteren i Wushu, Steve Coleman i ankomsthallen.
Steve er også en kjent stuntmann/skuespiller og hadde sitt definitive gjennombrudd da han spilte "The Kung Fu guy" i musikkvideoen til superhiten Elvis vs JXL - A little less conversation.
Han har nylig spilt inn en reklame som Ninja for Sky channel, se den på youtube HER >>>
Steve og jeg i "fighter pose"
Vi sjekket inn på et hotell i en av Londons forsteder, Harlow, vel vitende om at vi trengte en god porsjon søvn før stevnet som var dagen derpå.
Lørdag 26. april - Konkurransedag
Dagen startet supert med at jeg vekket Steve kl 6:00 om morgenen i stedet for kl 8:00 fordi geniet Gibson hadde glemt hvilken vei klokken ble stilt fra Norge.
Etter 2 timer venting på å endelig få hoppe ut av sengen tok vi turen mot London hvor vi først hadde en rask frokost før det bar mot ExCel London Exhibition Centre.
ExCel er en fantastisk spektakulær og stor bygning, og bare å se entréen og vite at inne i dette anlegget skulle vi konkurrere gav meg litt gåsehud.
Entréen til ExCel London Exhibition Centre
Vi var der forholdsvis tidlig, ca kl 9:00, men likevel var alle de tusenvis av parkeringsplassene i og rundt ExCel fylt opp, og vi skjønte fort at det kom til å være mye folk der.
London Wushu Open er et arrangement som blir arrangert blant flere titalls kampsportkonkurranser under gigantarrangementet SENI Combat Sports Show.
Her var det både kampsportseminarer, butikker, infostands og ikke minst et uttall konkurranser i mange forskjellige kampidretter som bryting, stick fighting (escrima), ultimate fighting, kickboxing, capoeira, karate, wrestling og wushu for å nevne noen.
Dette gjorde at hele konkurransen bar preg av utrolig mange folk, og et lite kaos for oss som skulle finne frem og konkurrere.
Når vi omsider hadde funnet konkurranseområdet til Wushu og fått registrert oss testet vi ut konkurransegulvet.
Gulvet viste seg å være betong med et syltynt lag med teppe over, noe jeg visste at knærne mine aldri i verden kom til å tåle.
Wushuområdet på SENI08
Etter oppvarming og testing av konkurranseområdet var det venting som stod for tur.. mye venting.. lang venting.
Men jeg prøvde å få brukt ventetiden godt og gjorde meg kjent med Steve's klubb Derby Wushu Team og deres fire talentfulle utøvere.
Derby Wushu Team; Costa, Sam, Luke, Steve
Treneren i Derby Wushu Team, Mike Donoghue er også Storbritannias landslagstrener og vi diskuterte derfor mine muligheter for å delta i britiske konkurranser i fremtiden med mitt doble statsborgerskap.
Mike og meg etter konkurranseslutt
Så, etter altfor mye venting var det endelig klart for konkurranse, de første klassene var for juniorer under 16 år og først ut av våre kjente var Derby Wushu Teams Sam Mak, Junior Verdensmester 2006 og flerfoldig Junior Europamester.
I mine øyne tidenes største talent i Wushu fra den vestlige verden. Og han skuffet slettes ikke, han gjorde det sinnsykt bra i både ChangQuan (long fist) og JianShu (sverd) og vant sine klasser enkelt, med klubbkamerat Luke Scott som en god nr 2.
Sam og jeg etter konkurranseslutt
Deretter var det ChangQuan for seniorer på programmet, dette var klassen til Steve og utifra oppvarmingen å dømme skulle han få hard konkurranse fra det latviske laget.
Men Steve feide all tvil av banen og vant enkelt med 8.80 poeng.
Så var det min tur i NanQuan-klassen, grunnet all ventingen og den store rammen rundt stevnet var jeg ikke så veldig nervøs, men mer giret på å bare gå ut der og gi alt.
Det var fire utøvere før meg og mens jeg så de opptre skjønte jeg fort at mulighetene for en god plassering absolutt skulle kunne være mulig om alt klaffet.
Jeg gjorde det helt ok, fysiske forutsetninger (knær) og underlag tatt i betraktning og fikk 8.57 poeng, noe som holdt til foreløpig ledelse når 4 utøvere gjenstod.
Film av min opptreden:
Ledelsen holdt helt frem til nest siste utøver, en utøver fra Latvia som viste på oppvarmingen at han virkelig hadde noe å fare med.
Da jeg så han begynne skjønte jeg fort at jeg hadde møtt min overmann, og dommerene var skjønt enige i det og belønnet han med en score på 8.80 poeng.
Den siste utøveren kom også bak meg så da endte det med sølv i mitt første internasjonale mesterskap utenfor Skandinavia.
Men sølvet hadde ikke gått upåaktet hen, knærne var ikke som de skulle og vi diskuterte lenge om jeg skulle trekke meg fra våpenkonkurransen som var senere på dagen.
Jeg bestemte meg til slutt for at når jeg først var der måtte jeg jo stille opp og startet å prøve å gå gjennom Taoluen i oppvarmingsområdet.
Steve, kjæresten og Sams far deler synspunkter
Etter nok en lang pause og mye venting gjennom flere andre klasser (tradisjonelle håndformer og våpenformer) var det omsider vår tur i våpenklassen.
Denne klassen hadde kanskje stevnets høyeste nivå og det ble utdelt poengsummer over 8.50 på rekke og rad.
Rett før meg gikk Steve og han ble notert for dagens beste score på 8.90 poeng.
Jeg derimot hadde ikke en kropp som ville samarbeide og rotet det til nesten helt fra starten av på det meste, endte dog likevel opp mot 8.47 poeng og tok en 5. plass i denne klassen.
Etter alle konkurranseklassene var over var det klart for premieutdeling og fotografering og alt som hører med.
Jeg fikk mitt sølv, et lite trofé og en eske med spesiallagede spisepinner i premie for andreplassen i NanQuan.
Startnummer, SENI-billett og premier
Omsider var det klart for turen hjem, Steve og jeg tok først turen innom Milton Keynes hvor vi kjørte kjæresten hans hjem og hadde en deilig middag på TGI Friday's.
Det var en magisk atmosfære på Friday's med allsang og alt som hører med på en koselig lørdags kveld.
Milton Keynes er en typisk moderne studentby med 250 000 innbyggere som ligger 1,5 t kjøring nord for London.
Steve og meg på middag i Milton Keynes
Etter en koselig middag bar det hjem til Steve's hjemby Kettering i hans svært så spreke racingbil.
Vi hilste kjapt på Coleman-familiens 2 søte små hunder før vi sovnet ganske så momentant etter en ekstremt lang dag.
Steve's spreke racer
Søndag 27. april - SENI08 som tilskuer
På søndagsmorgenen tok vi det veldig piano og bare nøt å ikke ha dårlig tid.
Etter en god frokost og oppdateringer på nett og e-post bar turen tilbake til London, hvor vi nå skulle besøke ExCel og SENI08 som tilskuere og gjester i stedet for deltakere.
Litt av SENI på ExCel
Her fikk vi virkelig se hva hele SENI har å by på og fikk med oss mange morsomme og spektakulære oppvisninger og konkurranser i alle mulige slags kampidretter.
Steve måtte desverre dra tidlig hjem på søndag formiddag, noe som gjorde at jeg brukte resten av dagen på å utforske SENI på egenhånd.
Og det var her turens kanskje største høydepunkt for meg kom:
Plutselig støtte jeg på fighting-legenden Royce Gracie, vinneren av tidenes 2 første Ultimate Fighting Championships og skaperen av bryte/bakkekampstilen Brazilian Ju Jitsu.
Det var ufattelig stort å få møte en så stor og kjent person og han var utrolig hyggelig, vi avsluttet den korte samtalen med å ta et koselig bilde sammen.
Royce Gracie og meg på SENI
Deretter bar turen ut i det glade London hvor jeg fikk med meg Nye Wembley Stadium og dro og så på musicalen Billy Elliot på West End.
Nye Wembley, et mesterverk
Til slutt bar turen til flyplassen hvor planen var å sjekke inn på flyplasshotellet, men i stedet endte jeg opp på en av flyplassens hyggelige døgnåpne kaféer med internettilgang og ble sittende der frem til check-in og rapportere til forbund osv på hvordan det hadde gått i stevnet.
------------------------------------------------------------
Nå sitter jeg her hjemme igjen, full av inntrykk og ikke minst veldig inspirert for å stå på videre med trening og ta meg selv til nye nivåer og høyder, forhåpentligvis som britisk landslagsutøver en gang i fremtiden.
|
